Jeg satt i glattcella. Fire tomme vegger glante olmt på meg da jeg vred meg litt for å få en bedre sittestilling. Jeg tenkte tilbake. Tilbake til den tiden mamma var glad i meg. Før jeg begynte å drikke. Før jeg begynte å ruse meg. Jeg tenker tilbake til tiden hvor gleden av å få en klem av pappa var større enn noe annet. Da jeg løp bekymringsløst rundt på barneskolen og jeg kunne sitte timesvis og leke med lego. Jeg husker tilbake. Tilbake til tiden før livet mitt fikk en omveltning og pappa begynte å drikke. Til før mamma måtte ta to jobber for å forsørge familien og tiden hvor broren min var min beste venn. Jeg slo tanken fra meg idet celledøra fòr opp, og en stiv politimann stirret inn i rommet. –Nora, er du klar? Jeg så på han. Ville ikke svare. Det var han vanlige som tok hånd om meg. Fredrik. –Nora? Stemmen hans var utålmodig. Jeg så på han igjen. Reiste meg sakte opp. Tok en pause før jeg subba mot den åpne døra. Vel ute gikk jeg bort i skranken. –Nora Karlsen. Det gikk automatisk. Personnummeret tok jeg på strak arm, selv om jeg bare var seksten år. Jeg fikk eiendelene mine og tok et siste blikk på Fredrik før jeg skulle til å gå. Munnen hans åpnet seg for å si noe, men før han rakk å snakke avbrøt jeg han. –Ja, Fredrik. Jeg skal skjerpe meg. Jeg skal holde meg unna bråk og jeg skal begynne på skolen igjen. De samme spørsmålene hadde kommet hver gang siden jeg var fjorten år. Hver gang lovet jeg de samme tingene, og hver gang havnet jeg nøyaktig der jeg står nå. Jeg snudde meg og gikk. Døra åpnet seg automatisk, og duften av frisk vår slo imot meg. Noe helt annet enn fra kvelden før, da det snødde og var iskaldt. Jeg vred meg mot Fredrik og gliste. –Hvor lenge holdt dere meg inne a? En hel årstid? Han smilte tilbake. –Neida, Nora. Men noen ganger kan ting snu seg fort vet du! Jeg smakte på ordene. ”Snu seg – fort!” –Tror du virkelig det? Jeg var usikker. –Jo, tja. Fredrik nølte. –Hvis man har mot nok til det, og man har den rette innstillingen er vel ingenting umulig? Jeg svarte han ikke. Bare gikk ut døra som lukket seg automatisk etter meg.
Så, hva syns dere? Konstruktiv kritikk, ja takk!
Forfatterspire?
Jeg er visst et skrivetalent, jeg. Jeg skriver fargerikt og jeg er født med en spesiell gave. Det er mye sinne i det jeg skriver. Det er brutalt, og det er rått. Det er så virkelig det jeg skriver. Det er rørende, det er makabert. Det er iallefall det jeg blir fortalt. Nå skal jeg kanskje skrive for Magasinet. Det bladet narkomane selger veit du. Jeg har blitt oppdaget som forfatterspire av Gunnar Kopperud. Medialæren på skolen min, a.k.a. forfatter. Og det er moro! Det er gøy å skrive. Jeg trenger ikke tenke når jeg skriver. Jeg bare skriver. Uten noen som helst mål og mening. Jeg har ingen plan om hva som kommer til å skje eller ikke skje når jeg skriver. Det er rett og slett det som faller meg inn der og da. Jeg har aldri trengt å "sende inn en mann med pistol" som Gunnar kaller det. Fordi ting bare kommer til meg. Jeg trenger ikke jobbe for det. Men jeg visste ikke at jeg var et sånt talent som han mener. Men det er moro. Jeg liker det. Så kanskje, hvis jeg har litt flaks med meg, at dere kan lese en novelle jeg har skrevet i Magasinet? Tenk det. Jeg er 17 år, og en forfatter har spurt om jeg var interessert i det. Det er sykt. Rett og slett sykt.
Men jeg takker ingen for det. Det er ingens skyld at jeg "har denne gaven". Det er vell bare sånn det skal være. Og det liker jeg hardt! Men ta det med ro, jeg er forsatt meg, det kommer aldri til å endres. Alt dette kom egentlig som et sjokk på meg. Det skjedde så plutselig. Det tok meg en knøttliten fritekst å bli oppdaget. Så man skal aldri tvile. Jeg tror alle har en eller annen slags "gave". Man må bare finne den. Jeg ante ikke at dette var noe jeg var flink til, men det er koselig å høre at jeg er det. Så, kanskje om noen år så er jeg forfatter(hvis man tenker positivt og blander det med en klype tilfeldigheter).
Jeg er iallefall glad, og det er det viktigste.
11. Mars 2010
Emo Phillips:
People always ask me "Where were you when Kennedy was shot?" Well, I don't have an alibi.
People always ask me "Where were you when Kennedy was shot?" Well, I don't have an alibi.
9. Mars 2010
Homer Simpson:
Just because I don't care, doesn't mean I don't understand.
Følte at den var litt meg. Jeg bryr meg midt i rævva om enkelte ting, så jeg kan nok virke litt dum sånn nå og da hver dag en gang i blandt.
Just because I don't care, doesn't mean I don't understand.
Følte at den var litt meg. Jeg bryr meg midt i rævva om enkelte ting, så jeg kan nok virke litt dum sånn nå og da hver dag en gang i blandt.
Heidi Bråthen!
Eller "Bråthengangsta" som jeg sier(a)
Heidi og jeg blei egentlig ikke kjent før videregående, sjøl om vi gikk ungdomsskole(samma klasse også) sammen. Vi har på en måte alltid vært i to forskjellige gjenger :)
Men det var før åtter'n kunne vri! På videregående blei vi nemlig ut av det blå satt i samma klasser, og vi ble tvunget sammen. Og herre jesus maria så glad jeg er for det i dag :D
Vi blei veldig gode venner med en gang, og det tok ikke lang tid før vi var hos Heidi hver helg på "sammenkomst"! Vi fant vell på en del mye sprell for å si det sånn. Røyking på Størenslund var vell greia vår, og å le av Samir da han fikk nikotinsjokk og spøy utover hele gangen på skolen xD!
Heidi har jugd for meg(sånn for meg, sånn at jeg skal slippe unna ting hvis du skjønner?) utallige ganger da jeg bodde hos mamma og pappa, noe jeg er utrolig glad for. Hun har liksom alltid vært der for meg og støtta meg uansett hva det skulle vært. Og da jeg var på rømmen trodde hu(stakkars) at det var hennes skyld, siden vi krangla da. Men det var det jo ikke. Selv om jeg ikke tok telefonen eller svarte på meldinger, søta, så var du nok ikke den eneste som følte det sånn <3!
Du er virkelig sprø, Heidi ! Trenger man noen som finner på noe kødd, eller sier noe moro er det vell egentlig bare å oppsøke deg. Du lyser opp alles hverdag! Vi ler av folk som slår seg, drekker(rettelse: drakk) oss drita nesten hver helg og endte opp med (nesten) like stor fylleangst dagen etterpå. Alle de gangene jeg har driti meg ut med deg, Heidi. Jeg har ikke tall, men faen hell, det har da gått bra, har det ikke? Jeg har jo ikke tatt sånn veldig stor permanent skade av det tror jeg ^^!
Jeg sier bare et ord, jeg: Myrskogen. Faen, jeg dreit meg ut, og du hang over rekkverket og spoøy. Så kom snuten og vi stakk! Haha, gøygøygøy!
Jeg er veldig glad i deg, Heidi! Du er en så storstorstor del av meg, jeg vil ikke miste deg, frøken sterke meninger <3!
Jeg er veldig glad på deg, søster'n min <3
Gjennom bra og dårlig, du er tøffest! <3
Heidi og jeg blei egentlig ikke kjent før videregående, sjøl om vi gikk ungdomsskole(samma klasse også) sammen. Vi har på en måte alltid vært i to forskjellige gjenger :)
Men det var før åtter'n kunne vri! På videregående blei vi nemlig ut av det blå satt i samma klasser, og vi ble tvunget sammen. Og herre jesus maria så glad jeg er for det i dag :D
Vi blei veldig gode venner med en gang, og det tok ikke lang tid før vi var hos Heidi hver helg på "sammenkomst"! Vi fant vell på en del mye sprell for å si det sånn. Røyking på Størenslund var vell greia vår, og å le av Samir da han fikk nikotinsjokk og spøy utover hele gangen på skolen xD!
Heidi har jugd for meg(sånn for meg, sånn at jeg skal slippe unna ting hvis du skjønner?) utallige ganger da jeg bodde hos mamma og pappa, noe jeg er utrolig glad for. Hun har liksom alltid vært der for meg og støtta meg uansett hva det skulle vært. Og da jeg var på rømmen trodde hu(stakkars) at det var hennes skyld, siden vi krangla da. Men det var det jo ikke. Selv om jeg ikke tok telefonen eller svarte på meldinger, søta, så var du nok ikke den eneste som følte det sånn <3!
Du er virkelig sprø, Heidi ! Trenger man noen som finner på noe kødd, eller sier noe moro er det vell egentlig bare å oppsøke deg. Du lyser opp alles hverdag! Vi ler av folk som slår seg, drekker(rettelse: drakk) oss drita nesten hver helg og endte opp med (nesten) like stor fylleangst dagen etterpå. Alle de gangene jeg har driti meg ut med deg, Heidi. Jeg har ikke tall, men faen hell, det har da gått bra, har det ikke? Jeg har jo ikke tatt sånn veldig stor permanent skade av det tror jeg ^^!
Jeg sier bare et ord, jeg: Myrskogen. Faen, jeg dreit meg ut, og du hang over rekkverket og spoøy. Så kom snuten og vi stakk! Haha, gøygøygøy!
Jeg er veldig glad i deg, Heidi! Du er en så storstorstor del av meg, jeg vil ikke miste deg, frøken sterke meninger <3!
Jeg er veldig glad på deg, søster'n min <3
Gjennom bra og dårlig, du er tøffest! <3
8. Mars 2010
Endless:
For noen ganger gjør man store feil, på livets underlige motorvei.
Og alt jeg har å si til det er "Faen". Men jeg kan heller ikke si at jeg aldri kommer til å gjøre det igjen, siden jeg kommer sikkert til å drite meg ut minst like mye mange ganger. Så det var dritt.
For noen ganger gjør man store feil, på livets underlige motorvei.
Og alt jeg har å si til det er "Faen". Men jeg kan heller ikke si at jeg aldri kommer til å gjøre det igjen, siden jeg kommer sikkert til å drite meg ut minst like mye mange ganger. Så det var dritt.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)