Anne Marit Kvaalen Skrindo

Anne Marit, eller "AM" som alle kaller hu, er vell egentlig som en søster for meg. AM er en av få jeg har kjent siden jeg var knøttliten. Vi blei vell egentlig bestevenner fra første stund, og lagde hytte på stabburet hvor vi fant "den svarte mannen" som visstnok bodde på andre siden av vannet. Og vi blei så redde at jeg nesten pissa litt på meg. Men så sjekka Knut Sigurd(broren til AM) hva det var, og det var en ovn. Men i hjertet til AM og meg kommer det alltid til å være "den svarte mannen".

Vi har også hatt kyllinger(som blei halshøgd da de blei høner) sammen, løpt rundt som gærninger og i det hele tatt vært barn sammen. Men så fløtta AM i 3. klasse, og det var kjipt. Helt til Nøle faktisk(som på den tiden var UTROLIG LANGT).

En gang jeg var hos AM så fikk vi den fantastiske ideen at jeg skulle legge meg under ferista som engang var oppafor huset til AM for å sjekke åssen det var å ligge under der når det kjørte bil over. Men uheldigvis kom det en lastebil, og AM løp og jeg satt fast. Så da fant jeg heller ut hvordan det var med en lastebil kjørende over meg. Det gikk bra da. Jeg kom meg løs etterhvert. Men moro var det nok, siden jeg enda husker det.

Og mørkegjemsel og utallige timer i stallen har vi også gjenomgått. Vi har hata de samma folka nesten alltid, og hatt(nesten) de samma venna hele tiden. Vi er vel litt sånn uatskillige. Jeg kunne ikke tenkt meg en hverdag uten AM's sprø påfunn og syke utsagn. Vi er som søstre.

Senest i dag fant vi ut at mattelæreren vår var blitt sendt på sjukehuset pga nyrestein, så vi fikk en oppgave av Arnfinn vi skulle gjøre, også la han løsningsforslaget på kateteret og gikk. Med en gang han var ute av rommet gikk AM og jeg og kopierte opp 21 eksemplar av løsningsforslaget og delte det ut til alle i klassen. Er vi ikke snille?
Jeg har det også med å klatre opp på skapa i gangen på skolen, og da må alltid AM hjelpe meg ned. Det er nemlig akkurat langt nok ned til at det gjør så satans vondt i beina å hoppe ned, så da hopper jeg heller ned på nakken til AM, hvor jeg har sittet Gud veit hvor mange ganger fra før av. Om sommeren har også AM en sånn greie at hu løfter meg opp, og snur meg opp ned bak på ryggen sin. Det pleier å gå bra. Og når jeg sitter på ryggen til AM lener hun seg alltid så langt framover at jeg deiser i bakken med (som oftest) hue først. Det er vell litt sånn "oss" det tror jeg. Det går ikke en dag uten at minst en av oss får vondt, eller at en av oss ler enten av eller med den andre.

Jeg bodde en måned hos Anne Marit i sommer da jeg holdt på å bli flytta i fosterhjem også. Det var kjempekoselig. Åsne og Jan(foreldrene til AM) er som en mamma og pappa for meg. Og jeg tror jeg er som en datter for de. De bare passer alltid på meg, og jeg er veldig glade i de.

AM og jeg filmer også de sykeste ting etter at jeg fikk videokamera, og finner alltid på noe nytt og teit å lage film av. Jeg kan ikke si at det alltid blir bra, men internt og moro er det iallfall!

AM snakker jeg med om alt, og uansett så forstår hun det. Gjennom tøffe og bra tider har hun alltid støtta meg. Selv når hun kanskje ikke helt har visst åssen hun skal få det til, så har du klart det.

Og bare for å ha nevnt det: Vi er mestre på å kjøre spark, og miniski etter Pila(som da er hesten til AM).

Det blei litt langt innlegg, og jeg må beklage det, men det er på en måte så alt for mye å si om AM. Mye mer enn det jeg har skrevet her.

Men jeg må bare si det, jeg er utrolig glad i deg, Anne Marit. Det kommer jeg alltid til å være. Du betyr liksom så mye for meg, søster'n! Vi er som erteris(uten helt å vite hva erteris er , men det er nok noe uatskillig ellerno)!
Du er best ! <3